Tårnet på Haukåsen kan du ta en avstikker til. (Foto Even Saugstad)

Ellingsrudåsen T-banestasjon, midt i drabantbyen, er starten. Vi sykler på småveier og sykkelstier ned til Ellingsrud gård, forbi den store utfartsparkeringsplassen og inn i Marka. Veien går i snorrett linje mot sør. Blir du tørst på din vei forbi Nuggerud og Bråten, går elva fra Elvåga rett til venstre for deg. Ta deg gjerne god tid ved elva, for i følge gammel overtro skal vassdrag som renner nordover både ha legende og foryngende virkning!

I krysset ved Mariholtet tar veien av opp til Haukåsen og kan være en fin avstikker. På enkelte kart står det fortsatt «Branntårn» på toppen, selv om det er mange år siden det var brannvakt her oppe. Tårnet som står der idag ble bygget av forsvaret i 1964 og er radarstasjon for flytrafikken. Den ca tre kilometer lange blindveien stiger med over 150 meter. Haukåsen er det høyeste punktet (357 m.o.h.) i denne delen av Østmarka og har fin utsikt.

Fra Mariholtet tar vi ned over demningen i Elvåga og menneskemassene vi kjørte slalom mellom tidligere på turen er totalt forsvunnet. Veien langs Østsiden av Nord-Elvåga blir etterhvert dårligere, men også koseligere. Gress og blomster midt i veien, og bekker som har fått grave fritt i kjørebanen hører liksom med når vi er 7 - 8 kilometer fra biltrafikk. Veistandarden gjør at terrengsykkelen kommer til sin rett.

Grense mot jotnene?
Langs veien er det flere steder god utsikt over det store Elvåga. Vannet er regulert til drikkevann, og forsyner store deler av sørlige Oslo med vann. En skyfri, varm maidag kan det være vanskelig å forstå at navnet Elvåga muligens betyr vannet (vikene) med de kalde bygene. Har du derimot gått vannet på langs på ski, med februarvinden rett imot, er det lettere å fatte.

Ifølge Eddakvad dannet «Elvåga» grensen mellom menneskenes og jotnenes (trollenes) verden. «Østafor Elvåga skal du ikke gå, der bor det skumle vesener», sier Hymeskvedet. Det er kanskje derfor ikke veien er fullført rundt vannet. For ved veiens slutt nederst i Deledalen, er det en drøy kilometer uberørt mark fram til Skyttenbrua og ny vei. Først må en bekk forseres før vi klatrer opp i lia som heter Skogbakkåsen. Og her er det både skog, bakke og ås. Både skog som står, og skog som har blåst ned. Enkelte steder ganske bratt, så sykkelen må løftes og bæres. Andre steder kan den trilles. Etter en snau halvtime med bæring, løfting, dytting og heising blir terrenget mer vennlig og vi kommer ut på blåmerket sti. Ved lav vannstand i Elvåga, kan denne strekningen tas langs vannkanten.

En avstikker og rast nede ved tuftene av den vakkert beliggende husmannsplassen Skytten, kan anbefales. Slitne tømmerkjørere på vei langs «Plankeveien» var på 17- og 1800-tallet innom her for en hvil slik slitne syklister er i dag. Men den gangen var det liv, folk, hus og servering her. Nå er det kun ruiner og brennesle. Og medbragt matpakke.

El Paso
Stien mot Skyttenbrua og ny vei er god, men langt fra sykkelbar. Så endelig brua som i følge boka «Østmarka» går under navnet «El Paso». Brua deler Sør- og Nord-Elvåga. Vi følger veien, som på kartet kun har fått betegnelsen sti eller kjerrevei, mot Høyås. Veien er steinete og bratt opp mot Ødegårdsmosen, men blir bra fra Høyås.

Her er det bare å legge inn tyngste giret og sette utfor forbi Sandtaket og Ødegården. Ved neste veikryss kan vi ta til høyre rundt Nøklevann (mot tur 12), men vi velger korteste vei, forbi den nedlagte plassen Kattisa (godkjent bålsted) til Rustadsaga. De siste metrene går langs trafikerte General Ruges vei til Bogerud T-banestasjon.

Teksten er hentet fra boka «Sykkelturer i Oslomarka» (SLF 1995). Tekst: Even Saugstad

FAKTA

Start: Ellingsrud (T-bane)
Endepunkt: Bogerud (T-bane)
Lengde: Ca. 17 km
Servering: Mariholtet, Rustadsaga
Avstikkere: Haukåsen
Alternativer: Avslutt på Ulsrud eller Oppsal (T-bane), tur 12
Kobling: Turen kan kombineres med deler av
tur 12
Kart: Turkart Østmarka (1:25.000),
Oslo Østmark (1:50.000)

Plankeveien
Siste del av sykkelturen følger deler av den gamle Plankeveien. Dette var traseen for hestene som på vinterføre trakk planker og bord fra sagbrukene i Enebakk til Kristiania. Plankeveien gikk over isen på Børtervann, så opp mellom Rausjø og Mosjøen, over Skjelbreia, Eriksvann og Sør-Elvåga. Så opp den bratte åsen til Ødegården og over sørenden av Nøklevann og ned til byen hvor skip på sommerstid fraktet trelasten ut i Europa. Plankeveien ble brukt fram til Enebakkveien sto ferdig omkring 1865. Fortsatt kan det mange steder sees spor etter steinmurer og fyllinger som ble laget i forbindelse med den hyppig brukte vinterveien. Veien er skiltet en rekke steder.



Til toppen - Tips en venn!