Bortgjemt bak Himalayas høye tinder har Tibet lenge hatt et unikt grep på forestillingen i vesten om “Shangri-La” eller “Verdens tak”. Tibet er mystisk på en måte som få andre steder i verden og var lenge isolert fra resten av verden: høye fjellpass, tørre og kalde ørkener og lange distanser gjorde kontakt fysisk vanskelig. I tillegg var det sjelden at utlendinger fikk tillatelse til å komme inn til Lhasa, hovedstaten i Tibet, også kjent som "Den forbudte byen". Så sent som på 1950 tallet bodde bare et par vestlendinger der.


Ulovlig å sykle
Vi ankom Lhasa med en sykkelpumpe, en kilometerteller, noen lappesaker anskaffet i Bangkok og en idé om å sykle fra Lhasa til Kathmandu. Vi hadde hørt om en syklist som hadde gjort dette noen år tidligere, og hadde lyst til å forsøke det samme.

Under forberedelsene til sykkelturen hadde vi store problemer med å få tak i informasjon. Her er svaret vi fikk fra et kinesisk informasjonsbyrå :

Hi, Dear Smeby: I'm very sorry to answer you so late. There's something wrong with my e-mail. According to your question you askes, something I'll mention as following:
1. You CAN travel by bicycle in Tibet. But it is very dangerous.
2. We must follow you in the whole trip. This is the order from the government, we have to abide by. Foreigners are forbidden to travel in Tibet alone.
3. We can offer permits for Tibet. Our exiting plan include:
...................................................
Your sincerely YanWei


Tibet ble åpnet for turisme i 1984, men de kinesiske myndigheter utøver en streng kontroll med alle turister som kommer dit. Offisielt er det forbudt for utlendinger å sykle i Tibet, men de lokale myndighetene ser tidvis gjennom fingrene på det. Alle turister som ønsker å reise rundt i Tibet må ha Alien Travel Permit, et reisedokument som angir de stedene en har fått tillatelse til å besøke. Uten dette kan en risikere en bot på minst kr 1000.


1300 km på kinesiske terrengsykler
Etter å ha trålet alle sykkelforretningene i Lhasa, fant vi tilslutt to MTB Pegasus terrengsykler til kr 700 per stykk. På forhjulet monterte vi et blytungt bagasjestativ laget i Pakistan og noen fillete sykkelvesker vi fant på markedet i Lhasa. To store kinesiske militærbager fungerte som sykkelvesker bak.

Med to sykler fullastet med telt, soveposer, klær, mat, reservedeler, verktøy og ikke minst fotoutstyr setter vi kurs for Kathmandu.

Det er første uke i oktober, og vi regner med å komme til Kathmandu før kulden og snøen setter inn for alvor i midten av november. Vi planlegger å følge "The Friendship Highway" , veien som forbinder Lhasa med Nepal, samt noen avstikkere. Denne veien er gruslagt med unntak av noen hundre meter med asfalt gjennom enkelte byer og tettsteder. Samlet stigning på den 1300km lange turen er på hele 9000m med seks fjellpass over 5000m.


Husly hos veiarbeidere
Den første store testen på både vår egen og syklenes styrke er Kamba La passet (4800m), det første av de mange høye fjellpassene på veien til Kathmandu. Solen, som har varmet opp den høstkalde luften, er i ferd med å forsvinne bak de regntunge skyene. Den fine asfaltveien vi hadde de første milene ut av Lhasa er blitt forvandlet til en dårlig grusvei som snirkler seg oppover fjellsiden mot toppen 1200m høyere oppe.

Luften blir gradvis tynnere, stigningen seigere og veien dårligere. Trette og slitne stopper vi hos noen veiarbeidere et stykke før toppen av passet. De ser rart på oss og lurer nok på hva vi gjør her. Ingen snakker engelsk, men vi klarer å kommunisere ved hjelp av fingerspråket. Vi blir invitert inn og budt på te, tørre kjeks og husly for natten.

Neste morgen våkner vi opp til en strålende dag med blå himmel. Veiarbeiderne har for lengst startet en ny arbeidsdag når vi setter oss på syklene igjen med kurs for toppen. Etter et par timer får vi endelig øye på bønneflaggene som blafrer i vinden på toppen av Kamba La passet. Bønneflaggene er fylt med hellige skrifter og symboler og kraften fra skriftene blir aktivert av vinden. De sies å bringe lykke, et langt liv og velstand for den som planter flagget.


Upåvirket av den moderne verden
Det blåser surt på toppen så vi trekker lua godt nedover ørene. Vi skuer utover det tibetanske platået. De snøkledde toppene i horisonten skaper en vakker kontrast til det ellers tørre og golde landskapet. I motsetning til den alpine Himalayakjeden er Tibet-platået dekket av en endeløs rekke med relativt slake åssider som bukter seg opp og ned så langt øyet rekker. Tibet ligger på det høyeste platået i verden og grenser til Himalayakjeden i sør, Karakorum i vest og Kunlun og Tangla i nord. Gjennomsnittshøyden er på hele 4875 moh.

Tibet dekker et enormt område, omtrent sju ganger så stort som Norge, men største delen er ubebodd ørkenområde hvor bare enkelte nomader ferdes. Landsbyer og byer finnes stort sett i dalene, hvor de store elevene renner. Den viktigste elven er Tsang-Po, kjent i India som Brahmaputra.

På landsbygda lever menneskene slik de har gjort i generasjoner, relativt upåvirket av den moderne verden. Her er ingen moderne hjelpemidler og landbruksmaskiner. Få landsbyer har elektrisitet og langs de støvete veiene brukes fortsatt hestekjerrer til transport av mennesker og dyr. Maten består av tsampa (mel), smørte, yak-kjøtt og yak-ost. Yak-oksen er selve grunnlaget for tibetanernes liv og blir brukt til alt fra kjøtt, smør, klær og transport.


Steinkasting og aggressiv tigging
Vi nærmer oss Bainang, en liten landsby et par hundre kilometer etter Kamba La. Et par hundre meter lenger fremme ser vi flokken av mennesker som samler seg rundt veien. Flere bøyer seg ned mot bakken og plukker opp steiner. Petter legger seg først med Anne på hjul. I den løse sanden, med 50 tibetanere rundt seg, mister han kontrollen og velter. Forslått, møkkete og med revnet buksa bidrar han til topp underholdning for alle de lokale som bivåner. Ungene ler og de voksne bare trekker på skuldrene. Ingen kommer bort for å hjelpe. Velten medfører bare at de klarer å kaste enda flere steiner.

Vestlige media har tegnet et rosenrødt bilde av Tibet og tibetanere. Dalai Lama er selve reinkarnasjonen på fredsommelighet og toleranse. Vi opplevde også en helt annen side under vår sykkeltur; steinkasting, sperring av veien, stjeling, aggressiv tigging og uvennlighet.

Ved flere anledninger ble vi ønsket velkommen til landsbyer av flokker på 50 eller flere unger, tenåringer og noen voksne. De stod klar med stein i hånden, forsøkte å dytte oss av sykkelen og rappe ting fra bagasjen vår. Noen brukte også steinslynge. Det var ikke akkurat den velkomsten vi hadde håpet på.


Nudler og kinesiske militærkjeks
Etter 750 km langs Tibets støvete veier krysser vi Lagpa La passet, det høyeste punktet på turen med 5250 moh. Klokken nærmer seg seks på ettermiddagen, og solen er i ferd med å forsvinne bak horisonten. Vi hadde planlagt å campe 50km lenger vest for passet, men har mistet mye tid på grunn av problemer med sykkelen til Anne, så vi setter opp teltet vårt like nedenfor passet.. Høydemåleren viser 5100m, men vi er godt akklimatiserte til høyden, og har ingen problemer med høydesyke. Temperaturen er i ferd med å synke under null så det er deilig å krype i soveposene våre.

De tidlige morgentimene er kalde før sola får tak. Vi fyrer opp primusen (vi hadde en MSR XRG som fungerte glimrende selv i 5000 m høyde), lager te, koker nudler og koker opp vann for resten av dagen. Et av problemene ved å campe i Tibet er mangel på vann. Landskapet er goldt og tørt, og det er langt mellom hver elv. I tillegg er det ofte forurenset av yak-okser og andre dyr. Det er lite å få kjøpt i de tibetanske landsbyene så det går lenge mellom hver gang vi får handlet. Vanligvis spiser vi smakløse, men energirike kinesiske militærkjeks og tørre nudler til frokost og lunsj og kokte nudler eller ris til middag. Ikke rart at kiloene raste av oss.


Everest Base Camp
Et stykke etter Lagpa La passet svinger vi av hovedveien og starter på en strabasiøs tur over Pang La passet på veien mot Everest base camp. Etter å ha slitt oss opp den bratte fjellsiden, ned en enda brattere fjellside med større steiner og verre vaskebrett og deretter opp den forblåste Rongbuk-dalen, ankommer vi Rongbuk klosteret. Det er det høyestliggende klosteret i Tibet. og.bare 8 km fra Everest Base Camp. Her blir vi i tre dager og "feter" oss opp på pannekakene til kokken.

Fra Rongbuk er utsikten til Mt. Everest er her helt fantastisk. Toppen ligger og bader seg i den lave ettermiddagssolen, 8850moh ifølge en ny måling. Nordvestveggen står som en enorm vegg rett mot oss.
Vi sykler helt opp til base campen, som ligger på 5200moh. Møtet med Everest Base Camp er en skuffelse. Den er bare en eneste stor steinrøys. På et lite skilt midt i steinrøysen står det "Mt. Qomolangma Base Camp", det kinesiske navnet for Everest. Det Tibetanske navnet er Chomolangma som betyr "Gudinne mor av universet". Det er ikke et menneske å se. Den siste ekspedisjonen dro tilbake for en uke siden.

På det dårlige kartet vårt (det er veldig vanskelig å få tak i gode kart over Tibet) er det avmerket en snarvei fra Mount Everst base camp til Tingri, en større landsby ved hovedveien. Ifølge noen lokale vi møtte skulle det være mulig å kjøre med hest og kjerre her, men vi oppdager fort at denne veien bare eksisterer på kartet.

"Nga ta chig laygoyö". Ved hjelp av vår Engelsk-Tibetanske ordbok klarer vi å spørre en lokal hestemann, Tsering, om vi kan leie en hest. Vi laster noe av bagasjen over på hesten mens vi selv triller og bærer syklene. Etter en lang dagsmarsj stopper vi ved en nomade-leir.

Neste dag fortsetter vi alene. "Yakpo lâm-ga" - bra vei, sier hestemannen og peker nedover dalen. Kanskje for en hest, men absolutt ikke for to fullastede sykler. Vi krysser flere elver, forserer steinrøyser før vi tilslutt ender midt ute på beitemarkene. Etter et par dager kommer vi endelig fram til Tingri ved hovedveien.


Nepal
Fra toppen av det siste passet, Lalung La (5050 moh), bærer det nedover, nedover og atter nedover helt til vi når Dalagat i Nepal (570 moh). En høydeforskjell på hele 4500m i løpet av 3 dager. Påkledningen skifter fra ulltøy og lue til t-skjorte og kortbukse. Lalung La passet markerer også skillet mellom det golde Tibet-platået og Himalaya fjellkjeden med høye snøkledde tinder og dype daler.

I Nepal blir vi møtt av smilende mennesker, kvinner i fargerike saronger, velfylte (relativt sett) butikker i enhver liten landsby. Kontrasten til øde og golde Tibet er stor.

De siste 90km til Kathmandu blir en ren fornøyelse på en god asfaltert vei. Selv den siste stigningen på 1200m fra Dalagat til Dhulikhel fortoner seg som en lek. Etter 5 uker på sykkel i Tibet, er det fantastisk å komme til Kathmandu. Her kan en fråtse i all slags mat. Pizza, pepperstek, spaghetti karbonara, lasagne, berlinerboller, sjokoladekake, eplekake og iskrem. Et kulinarisk eldorado for to utsultede syklister !

Sykkelturen gjennom Tibet var en fantastisk naturopplevelse, men møtet med tibetanerne på landsbygda ble en stor skuffelse. Vi lurte på om tibetanernes aggresjon kunne være et resultat av kinesernes undertrykkelse gjennom en årrekke, men Heinrich Herrer og Peter Aufschnaiter (7 years in Tibet) opplevde akkurat det samme da de som noen av de første vestlige ankom Tibet for over 60 år siden. Dengang var Tibet et fritt land. Flere andre turister vi møtte kunne fortelle om lignende historier fra andre steder i Tibet, så vår opplevelse er langt fra enestående.

Vi møtte også gjestfrie og vennlige mennesker i Tibet, som nomadefamilien vi møtte ved Yamdrok Lake som inviterte oss inn på yak-ost og smørte. Det er disse Tibetanerne vi helst vil huske.

Bilder fra turen kan sees på http://www.systor.no/petter.smeby/bilder/Tibet-39.htm

1. TIBET - fakta

Størrelse: 1,200,000 km2. (2,100,000 km2 inkludert stor-Tibet)
Innbyggertall: 6 million Tibetanere og et ukjent antall kinesere
Hovedstat: Lhasa
Religion: Tibetansk buddhisme er praktisert av 99% av den Tibetanske befolkningen
Språk: Tibetansk. Offisielt språk er Kinesisk
Nasjonalrett: Tsampa (bygg)
Nasjonaldrikk: Salt smørte
Gj.snitt høyde: 4875 moh
Høyeste punkt: Chomo Langma (Mt. Everest) 8850 moh
Inntektsgrunnlag: Tibetanere: Hovedsaklig jordbruk og husdyrhold
Kinesere: hovedsaklig i administrasjon, handel og servicenæringen
Grenser til: India, Nepal, Bhutan, Burma og Kina


2. Reisefakta:

Visum: En kan få 2-mnd visum til Kina. Det er mulig å forlenge visumet i Kina, men i Tibet er det derimot veldig vanskelig. I Nepal er det ikke mulig å få et vanlig turistvisum til Kina. Alle som vil til Tibet fra Nepal, må betale for en dyr gruppetur som vanligvis varer i en UKE. Deretter er det mulig å forlenge visumet med inntil 2 uker, hvis du er heldig.
Reisemåte: Hvis en ønsker å reise rundt i Tibet på egenhånd, anbefales det på det sterkeste å reise via Kina.
Fly: Inneriksfly fra Beijing eller Chengdu.
Buss: Fra Golmud, Qinghai.
Klima: Beste årstid: Mai-Juni og September – Oktober
Regntid i Juli og August. Vinteren er veldig kald.
Sykler: Det beste er å ta med sykler fra Norge. Utenlandske terrengsykler av høy kvalitet kan kjøpes i de største byene som f.eks Beijing og Chengdu. I Lhasa selges kun kinesiske sykler av middels til dårlig kvalitet
Proviant: Man må proviantere på de største stedene underveis - Gyantse, Shigatse og Lhatse. Det er ellers lite å få kjøpt utenom tsampa og nudler.
Overnatting: Det finnes spartanske overnattings-steder på de største stedene. De færreste har innlagt vann og dusj. Telt er helt nødvendig dersom du skal sykle.
Guidebøker: Tibet - Lonely Planet
- Lite informasjon hvis du skal "off the main track"
Tibet Handbook - Trade and Travel Handbooks (Gyurme Dorje)
- Veldig mye informasjon, kan anbefales
Trekking in Tibet - a traveller’s guide (Gary McCue, Cordee 1991)
Kart: Map of Soth-Central Tibet (1:1,000,000)
- Lite detaljert, men OK hvis du følger hovedveien